en ulykke kommer sjelden alene.

Jadda. Jeg skjønte allerede da jeg våknet at denne dagen ikke kom til å bli som andre dager. Ble vekket av husøkonomen som ringte for å si at jeg hadde forsovet meg. Jeg kastet på meg fillene og løp bort til hotellet. Men på vi ned til etasjen min skjedde det. Jeg tryna! Skikkelig også. Den ene kjippkjappen min hektet seg fast i et trappetrinn og jeg falt så lang jeg var ned trappa. Landet selvfølgelig rett på den foten som nettopp hadde begynt å bli bra etter at jeg røk leddbåndet for noen måneder siden. Så nå går jeg rundt, haltende, med en drithoven anken som er både gul og blå. Love it!
Og jeg som har lovet tante at vi skal på fjelltur imorgen også. Ser ikke helt det skje.

Idag har jeg snakket ganske lenge med Cathrine på tlf. Måtte bl.a fortelle henne om uhellet mitt. Hun fikk lættis, akkurat som forventet. Ah, som jeg savner Cathrine. Hun har den råeste latteren og det bredeste smilet. Det er en skam at vi ikke sees oftere. Men nå er det ikke lenge til jeg praktisk talt flytter inn til Cath på Nordstrand for henge 24/7 frem til hun stikker tilbake til bartebyen. Det blir toppen av lykke, rett og slett!

fine cathrine